Irriterer meg så grønnjævlig over Omer som prøver desperat å profilere seg selv etter Michael Jacksons dødsfall. Daglig uttaler han seg til pressen om hvor hardt han har hatt det, og han at nylig var nære å slutte med musikk. Dette er helt klart et PR-stønt bare for å profilere seg selv.
Hvem hadde egentlig hørt om Bhatti etter dødsfallen til Jackson? Var han virkelig en så nære venn, eller bare bruker han dødsfallet til Michael for å profilere seg selv? Hvis han er så inderlig nært berørt av dødsfallet, burde han ikke da holde seg unna pressen og sørge for seg selv, i stedet for å, desperat, prøve å utrykke seg for pressen hvor svært berørt han er av dødsfallet? For meg virker det som en ung gutt prøver å utnytte den store nyheten om at Michael Jackson døde, og selv prøver å profilere seg selv, og det til de grader. Etter en GOD stund siden pop-stjernen døde klarer han fortsatt å fange oppmerksomheten til den nyhetssøkende pressen vi har i dag.
http://www.vg.no/musikk/michael-jackson/artikkel.php?artid=10008619
lørdag 12. juni 2010
torsdag 15. april 2010
Bloggoppgaver fra uke 2.
Definisjonen på en god debatt, som både er informerende og demokratisk? Vel, jeg kan ikke finne et bedre eksempel enn internettforumer og blogger. Velger derfor å linke til en tidligere tråd jeg skrev for noen år tilbake om rasisme, som jeg mener oppfyller kravene jeg stiller til en god diskusjon; informativ, stiller spørsmål og saklig.
http://freak.no/forum/showthread.php?t=117560&page=2
Hva vil dere si er en god og demokratisk diskusjon? Er det flere elementer som burde spille inn? I så fall, hva?
http://freak.no/forum/showthread.php?t=117560&page=2
Hva vil dere si er en god og demokratisk diskusjon? Er det flere elementer som burde spille inn? I så fall, hva?
I en av bloggoppgavene på mediasiden vår var det en oppgave å legge ut et bilde som er redigert i photoshop. Det stod at vi skulle finne et bilde på internett, men jeg syns det var bedre å velge et bilde jeg tok selv. Jeg er veldig interessert i foto, men jeg tror de bildene som eventuelle lesere ser her er enten for bra, eller kjeder dere ;) Derfor valgte jeg å legge ut et bilde av en svært god venn av meg fra en biltur til Amsterdam i vinterferien. Det skal sies at gutten som er avbildet har et indre og vått ønske om å bli kaptein på et skip, og når vi var innom Bremen på vei til Amster fant vi en butikk som solgte maritime ting samt militærrekvisita og klær. Vi kledde Mathias (avbildet) ut som en kaptein, og her er resultatet av litt photoshop og en halvfull ginger-irre.
Ikke et spesielt godt bilde, men jeg er veldig fornøyd med blikket til til Mathias. Det er en viss troverdighet, stolthet, men fortsatt et hint av blyghet i blikket hans. Love it.
For de spesielt interesserte så har jeg bare endret på kontrastene, lagt til High-pass-effekt, lagt til tekst, croppet det og bruna Mathias litt :)
tirsdag 13. april 2010
THIS IS FOR YOU, KRISTINE.
Først så svarte jeg på Quizen vi skulle svare på, og her fikk jeg 20/30 poeng. (se bilde).
Så kom den morsomme, dog umulige oppgaven; skrive om favorittfilmen din. Vel, nå skal det sies at å gi en slik oppgave er som å spørre en fisker om hva som er morsomst å fiske. Det er umulig, for det fins tusenvis av filmer på markedet, og med en slik mengde er det umulig å velge seg ut èn film. Men siden oppgaver på skolen er obligatorisk blir jeg vel nødt til å velge ut en film, og den heldige blir Deer Hunter - Hjortejegeren.
Hjortejegeren er kanskje en av tidenes mest velskapte, provoserende, virkelige og rystende filmene som noen sinne er laget. Bakpå coveret står det at det er en krigsfilm, så det skal vel betegnes som dette, selvom jeg selv ville kalt det drama. Filmen er kjent for å være en av de mange gode (men grusomme) filmene om Vietnamkrigen og USAs invasjon. Filmen skildrer elegant arbeiderklassens uvitenhet om hva som faktisk skjedde der nede.
Som sagt blir filmen betegnet som en krigsfilm, men mine kjære grå sier noe annet. 2/3 av filmen handler nemlig om en vennegjeng som seinere i filmen havner i Vietnam. Denne vennegjengen gjør det vennegjenger gjorde på 60-70-tallet, drikking, rølping, jakt og bryllup. Hovedpersonene Nick (Christopher Walken) Michael (Robert DeNiro) Stan (John Cazale, broren til han i gudfaren for de som lurte) og Linda (Meryl Streep)lever i et relativt avansert surr av drama, men regissøren har klart å lage drama, kjærlighet og vennskap til et snevert og ikke-amerikansk kunstverk. Filmen har jo et stjernerepertoar uten like, og det påvirker jo også kvaliteten til de grader. Etter nesten to timer med get-to-know-scener, der vi virkelig kan se Ciminos ubeskrivelige evne til å formidle personligheter på formidabel og elegant måte.
Etter dette virvaret med personer og hendelser hopper vi plutselig ned til Vietnam. Blod og fordervelse regjerer skjermen i noen øyeblikk; Michael må kaldblodig drepe for å overleve, barn dør, mødre dør og gigantiske b-52ere dekker himmelen. Vennegjengen splittes, og resten av filmen handler om sjebnen til venngjengen.
Jeg vil gjerne unngå å spoile hele filmen for eventuelle lesere (som om noen leser denne bloggen, men kanskje en person som jeg skal se den med i nærmere fremtid spankulerer innom).
Filmen er et mesterverk uten like. Man skal lete lenge (leter fortsatt) etter en film som ha
r et så spektakulært "personsystem". Det er en ganske treig film, noe jeg er glad i, men det er så mye underliggende at man forstår ikke alt før man har sett den et par ganger. Den skildrer Vietnamkrigens grusomme hemmeligheter og USAs overveldende og feige angrep. Dette er den eneste filmen som har fått meg til å felle en tåre, og det er en film som definitivt vil påvirke deg i lang tid. Det skal nevnes at den ble opplevd for sterk for majoriteten i USA at store demonstrasjoner oppstod, og heftige diskusjoner ble igangsatt.
Dette er en av verdens beste filmer.
Så kom den morsomme, dog umulige oppgaven; skrive om favorittfilmen din. Vel, nå skal det sies at å gi en slik oppgave er som å spørre en fisker om hva som er morsomst å fiske. Det er umulig, for det fins tusenvis av filmer på markedet, og med en slik mengde er det umulig å velge seg ut èn film. Men siden oppgaver på skolen er obligatorisk blir jeg vel nødt til å velge ut en film, og den heldige blir Deer Hunter - Hjortejegeren.
Hjortejegeren er kanskje en av tidenes mest velskapte, provoserende, virkelige og rystende filmene som noen sinne er laget. Bakpå coveret står det at det er en krigsfilm, så det skal vel betegnes som dette, selvom jeg selv ville kalt det drama. Filmen er kjent for å være en av de mange gode (men grusomme) filmene om Vietnamkrigen og USAs invasjon. Filmen skildrer elegant arbeiderklassens uvitenhet om hva som faktisk skjedde der nede.
Som sagt blir filmen betegnet som en krigsfilm, men mine kjære grå sier noe annet. 2/3 av filmen handler nemlig om en vennegjeng som seinere i filmen havner i Vietnam. Denne vennegjengen gjør det vennegjenger gjorde på 60-70-tallet, drikking, rølping, jakt og bryllup. Hovedpersonene Nick (Christopher Walken) Michael (Robert DeNiro) Stan (John Cazale, broren til han i gudfaren for de som lurte) og Linda (Meryl Streep)lever i et relativt avansert surr av drama, men regissøren har klart å lage drama, kjærlighet og vennskap til et snevert og ikke-amerikansk kunstverk. Filmen har jo et stjernerepertoar uten like, og det påvirker jo også kvaliteten til de grader. Etter nesten to timer med get-to-know-scener, der vi virkelig kan se Ciminos ubeskrivelige evne til å formidle personligheter på formidabel og elegant måte.
Etter dette virvaret med personer og hendelser hopper vi plutselig ned til Vietnam. Blod og fordervelse regjerer skjermen i noen øyeblikk; Michael må kaldblodig drepe for å overleve, barn dør, mødre dør og gigantiske b-52ere dekker himmelen. Vennegjengen splittes, og resten av filmen handler om sjebnen til venngjengen.
Jeg vil gjerne unngå å spoile hele filmen for eventuelle lesere (som om noen leser denne bloggen, men kanskje en person som jeg skal se den med i nærmere fremtid spankulerer innom).
Filmen er et mesterverk uten like. Man skal lete lenge (leter fortsatt) etter en film som ha
r et så spektakulært "personsystem". Det er en ganske treig film, noe jeg er glad i, men det er så mye underliggende at man forstår ikke alt før man har sett den et par ganger. Den skildrer Vietnamkrigens grusomme hemmeligheter og USAs overveldende og feige angrep. Dette er den eneste filmen som har fått meg til å felle en tåre, og det er en film som definitivt vil påvirke deg i lang tid. Det skal nevnes at den ble opplevd for sterk for majoriteten i USA at store demonstrasjoner oppstod, og heftige diskusjoner ble igangsatt.Dette er en av verdens beste filmer.
tirsdag 6. april 2010
Medias påvirkning på våre normer, verdier og livssyn
Oppgave 1 om film og fjernsyn – Media kan endre folks holdninger og normer!
Dette er jo selvfølgelig en kjent påstand og kanskje til og med et faktum. Det har seg slik at i dagens samfunn får folk flest informasjonen sin fra TV, nettaviser, aviser og radio. Bortsett fra NRK sine kanaler er disse mediene privateide, dog blir de overvåket av forskjellige foreninger og ikke minst staten, dette bidrar til et variert, men også riktig informasjon til folket, til tross for at det kanskje ikke alltid er like objektivt som det burde ha vært. Siden de fleste i Norge har bare media som et informasjonsmedium, så er det vanskelig å opplyse folk nok, annet enn selve nyheten. Dette kan gi to forskjellige resultater: at mennesket faktisk finner en interesse i saken og studerer, reflekterer og resonnerer seg frem til en egen mening. Det andre resultatet er at individet faktisk tar artikkelen/nyheten som god fisk og drar en forenklet og ureflektert konklusjon. Man kan jo spørre seg selv hvor majoriteten ligger, og siden dette er en påstand, som jeg sikkert kan underbygge, så vil jeg nok stå fast på at det er sistnevnte som majoriteten faller under. Er dette en farlig utvikling?
Det er ingen nyhet at VG er den største avisa i Norge, og det er heller ingen nyhet at dette er en brun-blå avis. Folks hunger etter underholdning og lett forstående og tilgjengelig nyheter øker, og VG blir mer og mer populær, både i avisform og i nettutgaven. De siste åra har VG-TV blitt mer populært, med både Fanthomas og andre «underholdningsserier», og nå for en drøy uke siden startet en ny satsningsserie fra VG-TV der man følger en mange-millionær gjennom hverdagen. Dette er altså Norges mest besøkte nettavis, og de leverer lavstandarisert, flåsete og banale serier som dette, og jeg spør meg selv: «Er det rart de blå partiene vokser når fokuset på penger og velferd vokser?»
For all del, det fins andre privateide medier, som klassekampen, dagsavisa og nasjonen, men faktumet er at VG er den største voksende avisa, og det er stadig diskusjoner om de skal miste støtten sin siden de likner mer og mer på Se&Hør (der majoriteten av leserne stemmer FrP).
Så klart blir vi påvirket av media. Vi får et enormt tilskudd med nyheter hver eneste dag, og de vestlige nyhetene er de mest populære. Og man må faktisk sette et spørsmålstegn ved prioriteringen her. Øverst på Vgnett, Dagbladet og NRK er nyheten om at Tiger Woods savner barna sine, fremfor den hissige krigføringen som USA driver mot Afghanistan og videoen der du ser skytegale jarheads skyte ned sivile. Jeg ville ikke vært kritisk til spørsmålet om vi blir påvirket eller ei; det vil jeg si er et faktum, derimot vil jeg heller være kritisk til kvaliteten på nyhetene som vi blir matet med. Aftenpostens nettavis er faktisk den eneste nettavisen, og nettavisen for så vidt, som kommer med gode artikler i ny og ne, der de graver seg inn i emnet sitt og skriver en rykende fersk og ofte sjokkerende bra artikler. Hva er viktigst, kvantitet som VG gir oss, eller kvalitet som Aftenposten gir oss?
Hvilke verdier har avisene? Jeg nevnte så vidt prioriteringen til de forskjellige avisene og mediene. Vi kan stadig lese nyheter som er morsomme, sexy eller spennende å lese, rett og slett fordi markedet bestemmer; det selger! Hvordan ville det da vært hvis mediene var 100% statseid? Joda, vi har NRK, men vi unngår ofte det unngåelige faktumet at de i bunn og grunn har samme konkurranse som de andre mediene. Hvordan ville nyhetsbildet, mediebildet og holdningene våre vært hvis vi hadde hatt et 100% statseid media? Ville det da vært mer balansert?
Politikk er et evig tema. Om det statlige skal regjere, eller om markedet skal regjere. Jeg har verken intensjonene eller lysten til å skrive om politikk nå, men jeg vil gjerne få nevne at jeg tror av vi skal være grunnleggende kritiske til det privateide så lenge det endrer våre normer, holdninger og meninger. Media er med på å endre dette til det ytre, og skal da markedet styre våre holdninger, eller burde vi ha et strengere statligeid media, som hadde blitt sterkere regulert i den grad at det opprettholder den objektive grunnstenen media burde ha? Eller burde vi etterstrebe en bedre balanse, slik som liberalistene så kjent vil?
Dette er jo selvfølgelig en kjent påstand og kanskje til og med et faktum. Det har seg slik at i dagens samfunn får folk flest informasjonen sin fra TV, nettaviser, aviser og radio. Bortsett fra NRK sine kanaler er disse mediene privateide, dog blir de overvåket av forskjellige foreninger og ikke minst staten, dette bidrar til et variert, men også riktig informasjon til folket, til tross for at det kanskje ikke alltid er like objektivt som det burde ha vært. Siden de fleste i Norge har bare media som et informasjonsmedium, så er det vanskelig å opplyse folk nok, annet enn selve nyheten. Dette kan gi to forskjellige resultater: at mennesket faktisk finner en interesse i saken og studerer, reflekterer og resonnerer seg frem til en egen mening. Det andre resultatet er at individet faktisk tar artikkelen/nyheten som god fisk og drar en forenklet og ureflektert konklusjon. Man kan jo spørre seg selv hvor majoriteten ligger, og siden dette er en påstand, som jeg sikkert kan underbygge, så vil jeg nok stå fast på at det er sistnevnte som majoriteten faller under. Er dette en farlig utvikling?
Det er ingen nyhet at VG er den største avisa i Norge, og det er heller ingen nyhet at dette er en brun-blå avis. Folks hunger etter underholdning og lett forstående og tilgjengelig nyheter øker, og VG blir mer og mer populær, både i avisform og i nettutgaven. De siste åra har VG-TV blitt mer populært, med både Fanthomas og andre «underholdningsserier», og nå for en drøy uke siden startet en ny satsningsserie fra VG-TV der man følger en mange-millionær gjennom hverdagen. Dette er altså Norges mest besøkte nettavis, og de leverer lavstandarisert, flåsete og banale serier som dette, og jeg spør meg selv: «Er det rart de blå partiene vokser når fokuset på penger og velferd vokser?»
For all del, det fins andre privateide medier, som klassekampen, dagsavisa og nasjonen, men faktumet er at VG er den største voksende avisa, og det er stadig diskusjoner om de skal miste støtten sin siden de likner mer og mer på Se&Hør (der majoriteten av leserne stemmer FrP).
Så klart blir vi påvirket av media. Vi får et enormt tilskudd med nyheter hver eneste dag, og de vestlige nyhetene er de mest populære. Og man må faktisk sette et spørsmålstegn ved prioriteringen her. Øverst på Vgnett, Dagbladet og NRK er nyheten om at Tiger Woods savner barna sine, fremfor den hissige krigføringen som USA driver mot Afghanistan og videoen der du ser skytegale jarheads skyte ned sivile. Jeg ville ikke vært kritisk til spørsmålet om vi blir påvirket eller ei; det vil jeg si er et faktum, derimot vil jeg heller være kritisk til kvaliteten på nyhetene som vi blir matet med. Aftenpostens nettavis er faktisk den eneste nettavisen, og nettavisen for så vidt, som kommer med gode artikler i ny og ne, der de graver seg inn i emnet sitt og skriver en rykende fersk og ofte sjokkerende bra artikler. Hva er viktigst, kvantitet som VG gir oss, eller kvalitet som Aftenposten gir oss?
Hvilke verdier har avisene? Jeg nevnte så vidt prioriteringen til de forskjellige avisene og mediene. Vi kan stadig lese nyheter som er morsomme, sexy eller spennende å lese, rett og slett fordi markedet bestemmer; det selger! Hvordan ville det da vært hvis mediene var 100% statseid? Joda, vi har NRK, men vi unngår ofte det unngåelige faktumet at de i bunn og grunn har samme konkurranse som de andre mediene. Hvordan ville nyhetsbildet, mediebildet og holdningene våre vært hvis vi hadde hatt et 100% statseid media? Ville det da vært mer balansert?
Politikk er et evig tema. Om det statlige skal regjere, eller om markedet skal regjere. Jeg har verken intensjonene eller lysten til å skrive om politikk nå, men jeg vil gjerne få nevne at jeg tror av vi skal være grunnleggende kritiske til det privateide så lenge det endrer våre normer, holdninger og meninger. Media er med på å endre dette til det ytre, og skal da markedet styre våre holdninger, eller burde vi ha et strengere statligeid media, som hadde blitt sterkere regulert i den grad at det opprettholder den objektive grunnstenen media burde ha? Eller burde vi etterstrebe en bedre balanse, slik som liberalistene så kjent vil?
torsdag 25. mars 2010
En artikkel om burma som svarer de syv oppgavene som er linket til på fagsiden! Her kan du se den lille presentasjonen min, men vil gjerne at du ser på innholdet i teksten!
1. Burma er et land som betraktes som et uland i Asia. Landet har siden 1962 vært styrt av et militært regime, og ytringsfriheten er særdeles begrenset. Årlig kommer Amnesty med lister over land som bryter menneskerettighetene, og her ligger Burma høyt på lista. Det er store klasseforskjeller i samfunnet. Mange protagonister kjemper for landets frihet, og den lovligvalgte regjeringa kjemper stadig mot regjeringas jernhånd. Militærregimet har forøvrig valgt å kalle landet Myanmar, men flere boikotter dette navnet, og kaller fortsatt landet Burma.
2. Per dags dato er Burma styrt av folket, altså demokrati. Landet er dog blitt mye kritisert, både på grunn av at landet er halvveis delt politisk sett, og på hvordan landet er blitt styrt. Landet hadde i 1990 et demokratisk valg der NLD vant valget overlegent, men den militærregimet herjer fortsatt i landet, og det strides fortsatt om landet skal bli kalt Burma, som den lovlige statsmakten ønsker, eller om landet skal bli kalt Myanmar, som militæret ønsker. Burma ble først uavhengig fra Storbritannia i 1948, og etter det så det lyst ut for landet. BNP i landet var et av de høyeste i Asia, men på grunn av mye korrupsjon og urettferdighet i landet har ikke Burma klart å stable seg helt på beina enda. Militærregimet styrer landet med jernhånd, noe som også helt klart har påvirket medias rolle i samfunnet. Landet har siden 1962 blitt mye anklaget for brudd på menneskerettighetene, og Amnesty har Burma høyt på listen over land som bryter internasjonale regler. Her inngår tortur, ytringsfrihet og religionsfrihet.
3. Man kan dele opp Burma etter religioner. Det er tydelig at majoriteten er buddhister, som de fleste andre land i Asia, men militærregimet som har den faktiske makten er katolikker. Dette strider med mitt syn på katolisismen, for det er jo en retning innenfor kristendom som virkelig har stor respekt for liv. Dog så var jo Hitler katolikk, så det er vel mulig...
4. Siden Burma er et land som er styrt under jernhånd er media svært begrenset og regulert til det negative av staten. RWB (Reporters without borders) har laget en liste over land der ytringsfriheten i media er målt. 172 land er tatt i betraktning, og Burma har havnet på en 170 plass av 172 (!). RWB er ansett som en pålitelig kilde, og slike tall gjør de vestlige landene urolige. Fra 1850 var media i Burma mer eller mindre frie. Det var derimot styrt av staten, eller monarkiet, men det var tydelig at media hadde mye større muligheter for ytringsfrihet. I 1945 ble Burma tatt over av Storbritannia, og den tre-årige koloniseringen av Burma gjorde media mer eller mindre fritt. Da kunne de skrive og trykke nesten hva de ville, og The Maulmain Chronicle, den ledende avisa i Burma, fikk frie tøyler. Når landet ble uavhengig fortsatte derimot ytringsfriheten, men i 1962 ble den så og si fjernet. Selve landet var ikke aleine om å bli styrt med jernhånd. Media ble kraftig regulert og overvåket, og flere aviser fikk kraftige bøter og mistet dispensasjonen de fikk fra staten.
5. Aviser og TV er det det for det meste går i i Burma. Vi har noen kjente dagsaviser som:
Kyemon. Dette er en avis som er skrevet på Burmansk, men er styrt av staten
Myanma alin. Denne avisa er også styrt av staten og er skrevet på burmansk.
New Light of Myanmar. Denne avisa er skrevet på engelsk, men i likhet med alle de andre avisene er også denne avisa styrt av staten.
Det er også TV-kanaler i Burma, dog så er alle styrt av staten. Igjen. MTV står for MyanmarTV, og er det fremste TV-selskapet i Burma. Den er 100% statseid og styrt av staten, men er den eneste kanalen som er åpen til langt på natt. Det fins 8 (!) forskjellige kanaler, og hver kanal representerer forskjellige emner som nyheter, underholdning og politikk.
6. Som jeg tidligere har skrevet er Burma svært regulert og styrt med jernhånd av militæret. Det eneste 100% uavhengige mediet som sendes i Burma er den norsksendte radiokanalen kalt The democratic voice of Burma. De sender radioprogrammene sine fra Oslo. Dette gjør at det er vanskelig å finne et konkret eksempel på at Burma setter minoritetsgrupper på dagsorden. Derimot så kan man finne på hjemmesiden til DVB (www.dvb.no) at de kritiserer selve Burma i sin helhet. Radiokanalen er som nevnt uavhengig, og kvier seg ikke for å kritisere landet. Derfor er det blitt ulovlig å høre på denne radiokanalen i Burma, selv om det er muligheter for å koble seg opp til den i landet. Et godt eksempel på kritikk av landets ytringsfrihet er denne artikkelen: (http://www.dvb.no/news/burma-an-‘enemy-of-the-internet’/) her kritiserer de ytringsfriheten og Burmas strenge reguleringer og krav til internettet i Burma. I artikkelen skriver de at Burmesiske myndigheter overvåker all internettrafikk som sendes ut fra Burma. Å sende en epost kan ta opptil timer bare fordi det skal igjennom et sikkerhetssystem. Dette er tydelig en trussel for andre land i tillegg. Ingen har godt av et land som stenger seg så mye ute fra omverdenen i den globaliserte verden vi lever i idag. Noen vil si at Burma setter et eksempel for andre land som er enten under et diktatur eller er under streng overvåking, som f.eks Zimbabwe.
7. Det har seg slik at disse internasjonale mediene du viser til han en gjennomgående vestlig vridning. Noen er riktignok rødere enn andre eller blåere enn andre, men alle avisene har til felles at de er påvirket av den vestlige kulturen. Å beskrive den vestlige kulturen kunne jeg brukt flere sider på, men jeg kan nevne at menneskerettigheter, objektivisering og likestilling er i fokus. Å beskrive relasjonen mellom minoritetsgrupper og majoriteter er vanskelig siden Burma har en enorm majoritet som er buddhister, mens minoriteten, som er en svært liten del av befolkningen, er katolikker. Disse blir forøvrig lite nevnt i en internasjonal avis siden det er mye snakk om menneskerettighetene, lovbruddene og andre ulumskheter som nevnes i landet, og dette blir ofte knyttet til buddhistene på grunn av deres høye forståelse og respekt for alt liv. Katolikkene i landet er ikke ekstreme, og påvirker landet i svært liten grad. Hvis vi ser bort ifra religion i landet kan vi se at minoritetene blir utsatt. En god artikkel er dette:
- http://news.bbc.co.uk/2/hi/asia-pacific/8555386.stm
- http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3558773.ece
8. Når jeg går innenfor området «norske medier,» velger jeg å se bort i fra VG, siden dette er en gjennomgående og særdeles høyrevridd, blå avis. Det er derimot ikke et problem, siden den beste avisa når det gjelder utenriks er helt klart Utenriksdelen av Aftenposten. La meg linke til noen gode artikler:
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3539604.ece (Aung San Suu Kyi, som er opposisjonslederen for majoritetene i landet, som kjemper for et fritt Burma uten militært regime.
http://news.bbc.co.uk/2/hi/asia-pacific/8555386.stm
Det er en generell interesse om Aung San Suu Kyi, opposisjonslederen for majoritetene i landet som for øyeblikket er under husarrest. Husarrest høres kanskje litt barnslig og banalt ut, men det vil si at det setter henne i sjakk, og hun har ingen mulighet for å drive kampen sin mot burmanske myndigheter. Ellers er det generelt mye nyheter om militærjuntaens overgrep mot folket, dårlig demokratisk frihet, protagonister som kjemper for et fritt Burma og brutte menneskerettigheter.
9. Jeg antar at denne oppgaven er mer generell, og ikke nødvendigvis Burma siden det er begrenset hvor mye jeg kan si om dette, men jeg velger allikevel å nevne at minoritetene og majoritetene som tilhører den «gode» siden i følge vestlige medier, blir det skrevet hyppig om. De får en enorm sympati, og bare det at vi, inkludert andre land, fortsatt kaller landet Burma og ikke Myanmar er et symbol på sympati og forståelse for folket som blir så sterkt undertrykt. Forskjellige folkeslag er det ikke mye av i Burma, men det er helt sikkert at folket er delt opp i grupper, der holdninger, meninger, religion og velferd er en viktig faktor. Når en hel verden er så interessert i et land at det blir lagd filmer om det, mediene skriver om det daglig og det er store demonstrasjoner omkring, så er det ikke uten grunn. Interessen økte også når Aung San ble fengslet, deretter husarrestert. Dette er kanskje dagens tydeligste eksempel som kommer ut i media om brudd på menneskerettigheter, noe som tiltrekker ikke bare Amnesty og andre menneskerettighetsorganisasjoner, men også mennesker fra hele verden! Selv så skjønner jeg ikke at militærjuntaen i landet har baller til å utføre slike handlinger når store og profilerte land som Norge, Storbritannia, Frankrike og til og med USA følger med. (USA har forøvrig ikke skrevet under menneskerettighetserklæringen, noe Burma faktisk har gjort. Ganske ironisk og paradoksalt).
fredag 19. mars 2010
Abonner på:
Kommentarer (Atom)